Stonehenge

Vi hadde planer om å ta en dag i Salisbury for å kunne dra og se Stonehenge, men fant ut at vi like greit kunne ta en dag ekstra i Oxford og heller ta en dagstur til Stonehenge. For en tur til Stonehenge ville vi ha uansett. Dette mystiske og mytiske stedet man har hørt om fra man var barn. Om det så handlet om druider, romvesen eller umulig steinalderteknologi så har vi alle kjent til dette.

Vi tok toget fra Oxford, byttet i Basingstoke før vi kom til Salisbury. Der ventet vi på en veldig koselig kafé som het Culture Coffee. Vi hadde booket tur fra Salibury til Stonehenge, og da det nærmet seg avgang gikk vi til oppmøtestedet, Caboose, en annen veldig koselig kafé. Salisbury virket veldig hyggelig, og vi kunne sikkert spandert mer tid der.

Når man ankommer Stonehenge kommer man først til the Visitor Center. Billettkøen gikk unna relativt raskt, men det er mye folk der. Vi hadde forhåndsbooket tidslott for inngang. Når man kommer inn er det førts en museumsutstilling, og så har de rekonstruert hus fra tiden da Stonehenge ble bygget. Det er ikke sånn at mennesker i steinalderen bodde i huler. De gjorde det og, men steinalderen strakk seg over 3,4 millioner år. Altså 99% av menneskets historie. Vi får tro at de utviklet og fant opp ting og tang da og.

Når man snakker om Stonehenge tenker nok de fleste, vi og, på steinsirklene som figurerer på bilder og tv, men det er så mye mer enn det. Det strekker seg kilometervis ut over et stort område. Man regner med at bare rundt halvparten av området er kartlagt og utgravd. Det hang antakeligvis også sammen med andre steder milevis unna. Beregnet gåtid fra besøkssenteret til steinsirklene er ca. en halvtime.

Det man har funnet ut er at anlegget ble påbegynt i yngre steinalder, for rundt 5400 år siden, 3400 år før vår tidsregning. Men det er funnet spor etter konstruksjoner litt nord for Stonehenge som er ca. 10500 år gamle, så her har mennesker laget byggverk lenge. Tilbake til Stonehenge, det startet med noen gravsteder 100 år før man begynte på selve anlegget. Først var det en sirkelformet grøft med en voll. Deretter ble det satt opp en sirkel av trestammer på innsiden. Først 500 år etter begynnelsen begynte de å sette opp steiner. Etter hvert kom det flere steiner. Og så fulgte en lang periode med flytting og omorganisering av anlegget. Det har siden påbegynnelsen vært under utvikling og endring frem til rundt 1500 år før vår tidsregning. Altså tok det rundt 2000 år å lage det vi i dag finner restene og ruinene av.

Anlegget består av grøfter, hauger i landskapet og selvsagt steinsirklene i sentrum. Det er innrettet slik at man kan tenke seg en rett linje gjennom steinsirkelen mot det som kalles hælsteinen (en svær stein utenfor sirkelen) peker rett mot soloppgang ved sommersolverv, og motsatt vei rett mot solnedgang på vintersolverv. Derfor tenker man at det har hat en viktig betydning som «kalender». Men det er klart at det har vært i bruk hele året. Det har vært et hellig sted, og man har gravlagt sine døde der. En av de rådende teoriene blant i det seriøse forskermiljøet er at dette anlegget må sees i sammenheng med et annet anlegg lenger unna. Woodhenge tre kilometer unna i Wiltshire, forbundet av elven Avon som renner forbi begge stedene. Det tenkes at Woodhenge symboliserte det levende, representert ved trær og sommer, mens Stonehenge representerte døden, ved stein og vinter. På den måten blir ferden fra det ene som en reise gjennom livet.

Steinene i anlegget kommer fra forskjellige steder. De 25 tonn tunge steinene i den ytre sirkelen kommer fra et steinbrudd i Wales, 240 km unna. Og det som i dag kalles altersteinen kommer fra et sted 500 km unna i Skottland. Det er først i våre dager at man har utviklet plausible teorier om hvordan de ble fraktet. Tidligere har man sett på mennesker i steinalderen som mindreverdige og underutviklet, og at de derfor ikke kunne klare å bygge fantastiske ting som Stonehenge og pyramider i Sør-Amerika og Egypt. Hvis man derimot ser på menneskene den gang da slik vi gjenre ser på oss selv skjønner vi at det er jo bare viljen det står på. Man vinner en løsning hvis man vil. For eksempel har man testet sleder med oljet underlag, rullestokker og enkle kranmekanismer. Og da funker det jo. Alt man tenger er nok folk og god tid. Og for religion har vi jo alltid tatt oss råd til det, så hvorfor skulle de ikke det i steinalderen.

Spaserturen fra besøkssenteret til steinsirkelen gikk gjennom et vakkert landskap. Jorder, gjerder, sauer og litt skog. Dette landskapet ER en del av anlegget, men for våre utrente øyne er det ikke alltid lett se. Men haugene man ser er gjerne gravhauger, og gropene i landskaper er… vel, groper som er gravd ut i mønster. Noen er benyttet som gravsteder, noen ikke. Vi fikk noen dråper regn på turen, men da vi kom frem skinte sola igjen. Steinene er imponerende store med tanke på nor og hvor langt de er fraktet.

Etter å ha gått rundt steinsirkelen, tatt bilder og filmet tok vi shuttelbuss tilbake til besøkssenteret. Den var gratis, vi hadde alt sett landskapet på spaserturen og vi hadde skyss tilbake til Salibury vi skulle rekke. Så var det samme togtur tilbake til Oxford. Nok en dag  fylt med fantastiske skuer og mektige inntrykk.