Oxford

Moreton-in-Marsh er et av knutepunktene for å oppleve The Cotswolds. De har togstasjon, så det var et naturlig valg for oss på tog. Det tar 35 minutter å komme seg til Oxford, som å reise mellom Moss og Oslo. 

Vel framme i Oxford, tok vi en drosje rett til hotellet. Vanligvis ville vi funnet en buss, men vi har valgt å bo litt nord i Oxford, og vi klarte ikke å finne en direkte buss rett fra stasjonen og opp til Summertown, der vi skulle bo.     £6. 60 for en drosje opp, ikke all verden. Vårt hotell heter EasyHotel og koster £70 for en natt. Veldig rimelig og ganske fresht hotell i et rolig område. Rommene er knøttsmå, men vi sover jo bare her. Alt i alt ok.

Første dagen brukte vi til å se oss litt om i Oxford. 

Oxford har røtter tilbake til anglosaksisk tid, da stedet ved elven Isis (Thames) og Cherwell fungerte som et viktig vadested. Byen vokste i betydning gjennom middelalderen, særlig etter at University of Oxford begynte å ta form rundt slutten av 1000‑tallet og utviklet seg raskt etter 1167, da engelske studenter ble nektet å studere i Paris. Gjennom århundrene har Oxford vært sentrum for både lærdom og konflikt: den ble beleiret under The Anarchy i 1142, rammet av reformasjonen, og fungerte som hovedkvarter for Karl I under den engelske borgerkrigen. I dag er Oxford kjent som “byen med de drømmende spirene”, et sted der historie, arkitektur og akademisk tradisjon ligger tett i lag og fortsatt preger byens identitet.

Oxford er et sted som treffer oss begge på ulike og fine måter. Jeg har alltid elsket Morse og Lewis, den melankolske kriminalstemningen, de gamle smugene, pubene som har stått i århundrer og den rolige britiske tyngden som ligger over byen. Audun har sin egen inngang med Tolkien, Ringenes Herre og Hobbiten, og den fantasifulle verden som ble skapt nettopp her mellom forelesninger, teologiske diskusjoner og pubkvelder med The Inklings, en liten litterær gruppe som møttes jevnlig for å lese høyt, diskutere ideer og inspirere hverandre. Det gjør at vi opplever Oxford fra to forskjellige retninger, krim og fantasi, men likevel møtes i den samme atmosfæren av historie, litteratur og gamle steinbygninger. Byen rommer både mine favoritter og Auduns, og lar oss gå i fotsporene til karakterer og forfattere vi har levd med i mange år. 

Det falt seg derfor enkelt å booke en privat guide, Marcus, som i tre timer viste oss alle smug, mange college, kirker, bygg og stier rundt byen. De tre timene gikk unna. Han han har selvsagt selv studert her.  Oxford er en levende universitetsby med rundt 26 800 studenter. Omtrent halvparten er britiske og halvparten kommer fra resten av verden, noe som gir byen en internasjonal og mangfoldig atmosfære. Flest fra USA, Kina og Tyskland. Kong Olav og Kong Harald har også studert her, på Balliol College. Kjønnsfordelingen er jevn, med omtrent like mange kvinner som menn. Det gjør at byen ikke bare bærer preg av historie og gamle tradisjoner, men også av et moderne og pulserende studentliv som fyller gatene, pubene og de gamle collegegårdene med energi året rundt.

Oxford University er en paraplymodell, alle college hører til under Oxford University, men har egne hus, tradisjoner og selvsagt et båthus ved Themsen. Erkerivalisering mellom de forskjellige collegene er det fortsatt liv i. Spesielt om de ligger rett over gaten for hverandre. Alle studenter studerer ved sitt college, men alle møter opp til samme eksamen, når det er på tide med den. Mange av Storbritannias statsministere har selvsagt gått her, og som tidligere nevnt mange, store kjente forfattere. 

Det er store fotspor å gå i her i denne byen, man blir litt starstruck nesten. Oxford har også sin egen lille plass i Harry Potter‑universet. Flere av de mest kjente scenene fra filmene ble spilt inn her, blant annet i Bodleian‑biblioteket og Christ Church, der trapper, haller og gamle lesesaler ble brukt som kulisser for Hogwarts. Det gir byen et lite snev av magi, og det er lett å kjenne igjen steder når man går rundt i de gamle bygningene. Selv om vi ikke er de største Harry Potter‑fansene, er det likevel noe fint med å se hvordan Oxford har blitt en del av den moderne britiske fortellertradisjonen, på samme måte som Morse, Lewis og Tolkien.

Vi har funnet oss en fin pub, som heter Three goats heads, der inne har de digital detox, ingen mobiler altså. Det gjør at man må snakke med hverandre og ikke minst, se seg om i det utrolig flotte rommet.

The Randolph er kanskje det mest ikoniske hotellet i Oxford, et sted som føles som en liten verden i seg selv. Her har de "Morse-puben" Det ligger rett ved Ashmolean Museum og har vært et naturlig samlingspunkt for både forfattere, skuespillere og krimfolk i flere tiår. Her satt Colin Dexter ofte i baren og skrev på Morse, og atmosfæren er fortsatt preget av mørkt treverk, stille salonger og den litt gammeldagse elegansen som passer perfekt til både krim og klassisk britisk kultur. For oss ble det et sted som binder sammen alt vi liker med Oxford, både mine krimhelter og Auduns fantasiverden, midt i en bygning som har sett mer litteratur og historie enn de fleste hoteller i England.

Alt i alt har vi altså hatt noen flotte dager i Oxford, en by vi mer enn gjerne reiser tilbake til en gang. Den har så mye god historie å by på, at man i grunn bare vil ha mer og mer. 

Men nå er det straks på tide å pakke sekkene våre igjen, for å reise videre til den store metropolen, London. Denne gangen på reise, er vi så heldige å får selskap på reisen. Noen av våre beste venner kommer og skal være med oss hele uken i London, det gleder vi oss masse til!