Inverness - Isle of Raasay

Fra Inverness til Isle of Raasay – en reiseskildring

Inverness var koselig, men vi må videre på vår reise. Én av tingene Skottland er kjent for er whisky. Så når man er her må man besøke et destilleri. Og hva er vel bedre enn å overnatte på et? Men så viser det seg at det kun er ett whiskydestilleri i Skottland som tilbyr overnatting. Og dit går det ikke tog! 

Tognettet i Skottland er litt som i Norge. Det er ikke så godt utbygget, og man kommer seg ikke rundt overalt ved hjelp av tog. Da blir alternativet båt ved kysten og buss i innlandet. 

Inverness ligger på ene siden av landet, og destilleriet ligger på Isle of Raasay, i Indre Hebridene, på andre siden av landet. Derfor falt valget på en buss som går tvers over. Og du, og du, for et godt valg. Det ble en reise. 

Busstasjonen i Inverness ligger ikke langt fra jernbanestasjonen. Slik er det ofte, noe som gjør buss til et godt alternativ på strekninger der det ikke går tog. Klok av skade, eller sult, fra reisen dagen før hadde vi ordnet oss med niste. Focchacia kjøpt på M&S Food mall var et godt valg. Det smakte godt, og den holder seg fint natten over uten å bli tørr. 

Vi møtte opp på busstasjonen i god tid før bussen skulle gå, og bussen møtte opp litt før den skulle gå. Vi, og alle andre, går ombord og reisen kan starte. Det tar ikke lang tid å kjøre ut av byen. Veien svinger mot elven Ness, og følger den til utløpet fra kanskje verdens mest kjente innsjø. Gjennom verker som Donald Duck, Macbeth og Outlanderserien er Loch Ness viden kjent. 

Her er det på tide med litt etymologi. Jeg har nemlig lært meg litt gælisk mens jeg har vært her. Loch betyr innsjø, og inver (inbhir) betyr elveos eller utløp. Så fra Loch Ness renner elven Ness ut ved Inverness. Dette språklige mønsteret ser man over hele Skottland, noe som gjør det lett å navigere på kartet. 

Men vi trenger ikke det nå, for vi sitter på en buss. Sjåføren kan veien. Og veien går langs et fantastisk skue. Det smågrå været legger en mystisk og kanskje mytisk stemning over landskapet og innsjøen. Et øyeblikk tenker jeg at jeg ser Nessie, sjøormen, men det var nok bare lys og skygger i bølgene. Eller var det det..? 

Etter en liten stund kjører vi forbi Skottlands kanskje mest berømte ruin, Urquhart Castle. Det har en vill og voldsom historie med klansfeider og krig. Men det det er mest kjent for er at det ser så fantastisk bra ut som ruin for oss turister. Det tidligere slottet ser akkurat ut slik man forestiller seg at en borgruin skal se ut. 

Været veksler, ofte og fort. Det var overskyet og mildt da vi ventet på busstasjonen, da vi kjørte ut av byen og første del av sjøen var det småregn og vind. Så har vi solgløtt innimellom og opphold før det pøser ned. Etter å ha kjørt langs Loch Ness opp mot en times tid svinger vi av og inn i fjellheimen. Landskapet er grønt og frodig. Det er lite skog og mye lyng. Vi er i det skotske høylandet på ekte. Nydelige glenner med en elv gjennom midten, grønne dalsider, åser og noen runde fjelltopper. Her har isbreen under siste istid virkelig jobbet med terrenget. Det er veldig vakkert og man kan drømme seg bort i landskapet som suser forbi utenfor bussvinduet.

Plutselig og nesten litt for brått kommer vi til Kyle of Lochalsh, sundet mellom fastlandet og Isle of Skye. Det betyr at vi har krysset høylandet og nå er kommet på andre siden. Vi kjører over broen Skye Bridge som tar oss over sundet.

Isle of Skye var egentlig et av reisemålene vi skulle overnatte på. Men vi er ikke de eneste og da overnattingene ble lagt ut for vår tidsperiode ble de revet bort og prisene skjøt i taket. Sånn er det når man reiser i høysesong. Da får man finne alternativer. Og det gjorde Elisabeth. 

Bussen tar oss videre langsetter øya. Høye lyngkledde åser på ene siden, vilt og småruskete hav med små og store øyer på andre siden. Ikke så ulikt enkelte steder hjemme, og man kan skjønne hvorfor fortidens nordmenn eller vikinger bosatte seg i disse områdene for tusen år siden. Naturlige havner som beskytter mot havet, gode fiske- og fangstmuligheter med et ytende liv i vannet og vidstrakte beiteområder for husdyr.

Omsider kom vi frem til Sconser hvor fergen til Raasay går fra. Her var det et lite venterom, men siden solen strålte valgte vi å vente ute. Den lille caféen som vi hadde lest om på forhånd var helt avglemt, så den så vi ingenting til. Etter nesten en times venting kunne vi se ferga komme. På samme tid begynte det å yre litt. Vi gikk under tak og tok frem regnjakke. I løpet av få minutter tiltok regnet i styrke. Da ferga hadde lagt til og vi ble vinket ombord høljet regnet ned. Det var lunt og godt inne på ferga. Det yrende marine dyrelivet som skal være i Sound of Raasay så vi dessverre ikke. Bare noen måker, en and og en alke. Da vi kom i land på andre siden etter en sytten minutter fergetur (den skal egentlig ta 20-25 minutter, men hvem klager) kom vi i land på andre siden. Endelig på Raasay…

Men hva som skjedde der må dere lese i neste bloggpost.